Uh, latskapen, den latskapen…. Surfa i bakfylla i går og så dukket denne perlen av ei side opp da eg skulle finne ut noe mer om Sizzlas mashupalbum gjort av Dale Cooper (FBI) med Morricones westerninstrumetaler som grunnlag (!) Nå har det vært frem til nå uhyre vanskelig å dra ut noe seriøst nyttig av reggaeanmeldelser synes eg, unntagen om man følger med på 7" scena, men da forutsetter det at man er i en situasjon hvor det å bruke en halv tusen og oppover i måneden på Jamaica importer og lignende… Som man burde gjøre hvis man har anledning til å spille ute jevnlig og disse singlene ikke blir liggende uhørt annet enn på nachspiel osv.

Vel. Så tilbake til albumene. på denne siden så har faktisk han som driver den tatt seg tiden til å kjøpe og anmelde godt over 20 av Sizzlas album, blant mange flere hundre andre. Og kommer med veldig levende og “riktige” vurderinger av skivene som han omtaler, pluss at han kjenner godt til hva som funker til hva og hva som typisk vil skurre i ørene på purister etc. det er en svær side med mange seksjoner, deriblant en side for “overvurderte” reggae album, morsomt. Tar også med seg europeiske, afrikanske og engelske utgivelser og noen jungle artister også (Congo Natty, seen?) . . . Dette er en kjempevarm anbefaling til alle reggae hoder som har lyst til å lese enten om skiver dere allerede har og få litt bakgrunnsinformajon, eller for dere som har lyst til å orientere dere noe bedre i musikken som kommer fra en liten øy i karibia og som har påvirket hele verden, og som fortsatt gjenoppfinner seg og muterer seg i en hastighet som burde få endatil den mest hardbarka psykostraiting til å annerkjenne at det kan være noe i det derre de stapper i pipa der som ikke trenger nødvendigvis å være direkte skadelig, eller kansje akkurat tvert imot.

………………………….………………………..

En meget aktiv produsent som heter Zeph Daniel har brukt de siste månedene på å lage en avantgarde symfoni i fire deler vedrørende det han kaller det kommende av en større UFO nærværethet, dvs, aliens, engler og demoner. Hvis du kan ha lyst til å høre godt og vel 120 minutter med ekstremt utfordrende lyd for begge synapser så anbefales dette på det sterkeste, ekstremt mye stilige temaer her og orginale melodistrukturer, og noe fullstendig utenom det vanlige enten man er svoren Hawkwind fan, trippa ut Orbist, eller liker musikken din uten repetisjoner. Lasta ned dette i dag fra siden hans og hadde det i headsettet mens eg malte hus, det var suverent! Vil allikavel sende ut en varsku, det kan godt tenkes at dette er en type musikk som er best å høre på alene, eller sammen med noen som ihvertfall er vant med å lytte. OK, kjør romskip!

Denne plata fallsparker igang med In One Ear, en av de mest suksessfult spradende rett-i-åra rock-injeksjonene siden Mick Jagger vandret planeten som en vidkjevet og ustoppelig rock-satyr. Tempoet roes noe ned på de etterfølgende låtene, men innstillingsmessig bruker bandet fortsatt hele fortauet og litt av sykkelstien, og på låter som Ain’t No Rest For The Wicked, James Brown og Tiny Little Robots sitter bandets lekne men intense 60-tallsrock som en tjukk fyr i en saccosekk.

Dessverre renner det deretter litt ut i sanda på denne debutplata, som det besynderlig døpte bandet* spilte inn på en drøy uke, midt inne i en tett og notorisk serie med konserter preget av slåsskamper på scenen og lobbing av utstyr mot publikum. Låtene blir stadig slappere utover i rekka, og til slutt degenerer det til tenåringsfilosofiske rants akkompagnert av generisk rock på spor som Back Stabbin’ Betty og Free Love. Jeg både mistenker og håper at disse låtene ble skrevet for noen år siden av dette uforskammet unge bandet (gjennomsnittsalder 20).

Mye takket være den legendariske bandbiografien The Dirt, har Mötley-Crüe-på-åttitallet blitt stående som et slags ne plus ultra for dop-hedonisme og spandex-kledd heavy metal puling & juling. Men The Dirt inneholder også en undertone som lett blir usynlig blant anekdotene om kokainhorer og hydrauliske, kamikaze-spinnende trommebur: en åpenbart dypfølt anger – spesielt fra primærlåtskriver og dop-maratonhare Nikki Sixx – over at bandets livsstil etterhvert overskygget det musikalske fulstendig, og at Mötley Crüe graviterte ned mot laveste fellesnevner nonsens i stedet for å spille inn tungrock-klassikerne som medlemmene følte at de satt inne med.

Kanskje det er derfor Mötley Crüe nå – mot ekstremt lange odds, må jeg si – sprenger seg vei ut av krypten med en plate som gjenerobrer høyder bandet ikke har vært i nærheten av siden Dr. Feelgood (1989). Konfrontert med vardøget av en pensjonsalder som omreisende, storhåret freakshow – endeløst gjenfortellende på de samme krigshistoriene – har Mötley Crüe fått skremt på plass mye av den demoniske kraften som drev dem i storhetstiden, og på drittsekk-anthems som Motherfucker of the Year, Face Down in the Dirt og White Trash Circus er de tilbake i en fullslått og fingerviftende sexdjevel-modus. Platas største høydepunkt er det fengende tittelsporet Saints of Los Angeles, som vel må sees på som ytterligere selvmytologisering fra en gjeng som regelmessig tas ut på kretslaget i akkurat den idretten.

Litt som Death From Above 1979, er Black Diamond Heavies en duo som jobber jernharde overtidstimer for å få hamret mest mulig rock ut av en fåtallig men hardt prøvet instrumentpark. En line-up som består av en trommis og en syngende organist høres i utgangspunktet skrint ut, men fromtmannen i Black Diamond Heavies er en slags mutert krysning av Nick Cave cirka Birthday Party og kråka fra The Muppet Show, og tro meg når jeg sier at han – kjederøykende, hyperaktivt fektende, demondrevet orgelspillende – fyller opp all den plassen som måtte være tilgjengelig.

Black Diamond Heavies spiller en slags upolert sørstatsrock ispedd relativt store mengder blues, kirkemusikk og Tom Waits-DNA. Bandet er på sitt beste når de – musikkmessig – er hjemme på låven i Tennessee, midt inne i en allmektig heimbrentfest som involverer halve bygda samt et par slåssklare åkerflyttere fra nabodalen (Smoothe It Out, Nutbush City Limits, Lose Yourself…) men de slipper også helt klart unna med et par roligere vandringer ned lugubre neonsmug som vanligvis befolkes av Tom Waits (Bidin’ My Time).

Fersk utgivelse på det legendariske brit-dub selskapet On U sound. Etter mange år med stillhet frå disse kanter virker det som Adrian Sherwood har våknet opp igjen On U etiketten sin, til glede for gamle fans som meg t.d. Æren av å markere dette går til en av dubbens gud-fedre; Lee Perry og bak spakene, Moody Boyz, kansje mest kjent som KLF`s kollaboratører og brobyggere mellom 90 tallets eksperimentelle, men med baller, elektronika og tidlig Jungle, og da selvfølgelig Dub.

Denne særs ladede 12" er full av de elementene som skal til for å gjøre dagen min, blytung dubstep produksjon som lenger ute i låten går over til å bli mer steppers (dvs 4/4 kick) kontemporær innvollsvrengende basslinje engelsøte kordamer som backer Lee Perry direkteoverføring fra den hellige ånde.

Snødrevne strykere over klimpring fra en kassegitar; en tålmodig byggende kontrabass og anslag fra et glockenspiel; lavmælt synging i Shearwater-karakteristisk stemmeskifte-fistel. Alt dette i løpet av de første nitti sekundene av en låt som deretter degenerer til desperat skriking og marsj-tromming, før den slutter – brått og nådeløst – når alt som var å si har blitt sagt. Spør du meg, er låten Lost Boys en slags oppsummering av bandet Shearwater på sitt beste: små og skjøre melankolske øyeblikk som rives i stykker av desperasjonen som ulmer bak den harmløse fasaden til vokalist og låtskriver Will Sheff.

Dessverre er det langt mellom de sublime øyeblikkene på Rook. To glimrende låter (nevnte Lost Boys og tittelsporet Rooks) taper rittet mot et hovedfelt som består av halvinspirerte skrikere (Leviathan Bound, Century Eyes), rolige låter som ikke går steder (I Was A Cloud, South Col) og et syv minutter langt sutreepos (Home Life) som framstår som en uthalt plassfyller.

The Black Angels’ debutplate manet fram lyden og synet av de siste kjeppjagde helikopterne som forlot Hanoi i 1975. Mange-teksturert, stemningsfull og drevet framover av seige, to-tonns retro-riff: etter min mening var Passover en av de aller strengeste rock-ekskursjonene i 2006.

To år seinere har bandet findestillert sin Spiritualized-møter-Doors neo-psykedelia på en plate som er minst like stemningsfull som forløperen, men som mangler riff-målteften og de låtmessige heftekrokene som gjorde Passover til en aldri så liten klassiker. Innimellom sitter det, som for eksempel på sporene Doves og Deer-Ree-Shee, men alt for ofte renner det ut i kompass- og refrengløs droning rundt i et besnærende musikalsk landskap.